Velkommen Hjem SSG Chris Henry!

Jeg var spent i dag for å ønske meg velkommen en god venn av meg, SSG Chris Henry, fra hans årlige utplassering fra Afghanistan.

Chris og jeg har vært gode venner siden videregående skole og tilbrakte mange øvelser sammen da han kom med nasjonalgarden noen år etter meg. Det var så flott å være på velkomsthjemseremonien for å se Chris omfavne sin kone Sabine for første gang på veldig lang tid.

Det som gjør deres historie så spesiell er at Sabine egentlig er fra Nederland, og hun har forsøkt å få visumet sitt godkjent for å være her i USA. Hun skulle være her for måneder siden, men ting fortsatte å bli forsinket. Så ved et rent mirakel ble det endelig godkjent bare to dager før Chris skulle være hjemme. Snakk om god timing, ikke sant? Jeg trodde deres historie var så kult at jeg spurte Sabine om å dele historien om hvordan de møtte og hva hun har gått gjennom for å få mannen til å tjene utenlands.

Historien om Chris og Sabine.

Det var november 2006, og jeg besøkte hos min skredmor som er en neglestilist i USA. En jente som kom over til henne for å få neglene sine gjort (Amy) tok meg ut, og det var da Chris og jeg begynte å henge ut. Jeg var der i en uke og måtte gå tilbake til Nederland. Chris og jeg snakket mye på MSN-chat, men en dag fant han ut mobilnummeret mitt og ringte meg. Februar 2007 Jeg dro til Chris for en uke for å tilbringe tid med ham for bursdagen sin. Etter det var det igjen på MSN og telefon for å holde kontakten.

I april 2007 kom han over til Holland for å møte familien min og se Nederland. (han hadde en stor kultur sjokk, men likte det veldig mye). Etter det besøket måtte han gå tilbake til USA og igjen var vi tilbake på datamaskinen og telefonen. Våre telefonregninger var veldig dyre, men så verdt det. Sommeren var jeg med Chris i 3 uker rundt august 2007. Det var første gang vi skulle tilbringe mer enn en uke sammen

Forslaget

Mellom april og august 2007 var Chris veldig opptatt med å spørre min mor og far for hånden min, og han foreslo meg på min fars bursdag. Kvelden hadde noen blandede følelser fordi Chris 'mor fikk nyheten om at hun hadde brystkreft. Hun gjør det bra nå 2 år kreftfritt. Det var vanskelige tider fordi jeg måtte gå tilbake til Nederland, og Chris måtte håndtere sin mors mor. Jeg skulle ønske jeg kunne ha vært der for ham og hans familie. Det var november 2007 at Chris fortalte meg at han skulle bli deployert i slutten av 2008.

Her kommer bruden

Vi giftet oss 8. januar 2008 i Nederland. Etter vårt bryllup hadde jeg 3 uker sommerferier og kunne ikke stå det, at jeg skulle se mannen min i bare 3 uker før han skulle bli deployert. Min jobb er i en klær butikk som butikkleder og jeg snakket med sjefen min om hele situasjonen som Chris og jeg var inne i. Sjefen min ga tommelen opp for meg å være med Chris i 3 måneder som var juni, juli og August. I de 3 månedene hadde vi vårt andre bryllup for familie og venner i Amerika som var 5. juli 2008. Etter de fantastiske 3 månedene måtte jeg gå tilbake. Det var veldig veldig vanskelig fordi jeg ikke visste da vi ville se hverandre igjen.

Vi hadde litt flaks fordi Chris var hjemme etter intensiv trening i USA før han dro til hans oppdrag. Det viste seg at han skulle være hjemme for en uke i november 2008, og jeg tok en uke med å se ham og si farvel. Da jeg var på permisjonen Holland for å se ham, fortalte han meg at han skulle være hjemme i 2 dager. Det var forferdelig. Jeg fløy inn på en søndag, jeg tror det var, kjempet min jetlag for å tilbringe tid og vi gikk ut på middag med noen venner den kvelden. Neste morgen måtte Chris pakke sine ting og vi kjørte til Fort Riley. Da vi var der hørte vi at han dro den kvelden. Det var den vanskeligste farvel noensinne!

Månedene fløy av; veldig stressende måneder. Og i april 2009 var han hjem for sin R & R i 2 uker. Vi skulle endelig se hverandre igjen. Det var super, vi brukte hele tiden vi hadde sammen og familie og venner. Etter 2 uker forlot Chris en dag før meg. Han dro tilbake til sine oppdrag, og jeg fløy tilbake til Nederland. Nå blir det virkelig nært for oss å være sammen for alltid .... ENDELIG!

Den første omfavner etter en lang tid.

Velkommen Hjem Chris

Den dagen har endelig kommet. Jeg var så glad og takknemlig for å være der og vitne til denne spesielle hjemkomst. Gud velsigne de som har ofret for vårt land og alltid huske de som har gjort det ultimate offeret. Gud velsigne Amerika!